Den bittelille verden

Verden blir stadig mindre og den famøse globaliseringen gjør at man finner mange av de samme kulturelle fenomenene og uttrykkene hvor enn man reiser. Litt kjipt, men det kan også være litt morsomt å se hvordan konsepter er endret for "å passe inn". På TV ser man lokale varianter av samme tv-konsept som man er kjent med hjemme. I Chile har de ikke Farmen, men Amazonas, vi finner ekstremvarianten av God kveld, Norge i Primer Plano. I sistnevnte program kunne man forrige fredag kveld høre om en eksfotballspiller som hadde bedratt den gravide kona si, en tidligere Playboymodell! Den bedratte var invitert i studio og de snakket i vidt og bredt om det som hadde skjedd, hva hun føler, hva hun skal gjøre, prøvde å finne ut hvor bedrageren befant seg den samme kvelden, hadde intervjuet dama han hadde tilsynelatende hadde et forhold til... osv.
Sa jeg ekstremvariant? Dette er skandale-TV på høyt plan - God kveld, Norge har mye å lære! Eller kanskje ikke..? ;)

Las telenovelas synes å være en spesiell særlatinamerikansk greie, selv om det finnes tv-serier i mange land i verden. De er utrolig populære! De er en art av såpeserier, der handlingen er romantisk, noe ensformige, full av intriger og de varer i noen måneder før de blir erstattet av neste. I Chile lages det bare et par telenovelas i året, mens blant andre Mexico og Brasil er storprodusenter og "-forbrukere" av sorten. Kabel-tv og "denne bittelille verden" har gjort spredningen av disse serier i Latin-Amerika stor. "Det er alltid en telenovela man kan begynne å følge med på!"

Når det gjelder musikk, så kommer selvfølgelig den samme mainstream-musikken hit som hjemme. På radio hører man samme engelskspråklig pop-musikk, Lady Gaga er på vei til Santiago for å holde konsert, en av de første dagen i Santiago så jeg en poster langs veien med et ansikt jeg var sikker på at jeg hadde sett før. Det var en konsertreklameplakat for Morten Harket! A-ha var store her i de glade 80-åra, men jeg visste ikke at Morten Harket hadde grepet om chilenerne 20 - 30 år etterpå.

Noe av det morsomste ved å reise er å søke de lokale kulturuttrykkene. Gjennom disse får man innblikk i kultur, språk, aktuelle samfunnsspørsmål, vite noe om hva som opptar folk osv. Det er mye å hente og en veldig morsom måte å lære på!

Blant de kulturelle uttrykkene er musikk noe av det jeg setter høyest og som jeg synes det er kulest å orientere meg litt innafor. Både den musikken som er særegen for Chile og den som er felles for Latin-Amerika. Forrige gang jeg var i Chile, og i Perú der jeg var i 1997, stod blant andre disse høyt i kurs;

*Los Prisioneros (chilensk gruppe med storhetstid i 80-åra)
*Los Fabulosos Cadilacs (argentinsk gruppe som fortsatt er pop)
*Shakira (før hun ble kjent i resten verden og mens hun sang på spansk)
*Café Tacuba (meksikansk gruppe med kreizi frontfigur)

Disse gamle favorittene står fortsatt ved lag får jeg si, men ... Det er plass til flere!

Calle 13 er en gruppe fra Puerto Rico bestående av to stebrødre og deres søster. Gruppa ble formet i 2003 og har vunnet mengder av Latin Grammys og også et par Grammys. Sjangeren synes noe udefinerbar; låtene varierer og de blander mange sjangre, rytmer og instrumenter. Hip-hop, rap, folklore, elektronika, reggaeton, salsa, tango, cumbia, jazz, world music...... Den tekstmessige stilen er full av satire, ironi og parodi, noe som gjør at det har blitt trukket parelleller til selveste Eminem.

Her er to låter og videoer så dere kan få et inntrykk av spennet i sjanger og tematikk:

Hva synes du? 

Hvis du ønsker å lese tekstene på engelsk så finnes de her inne på verdensveven, blant annet på Youtube.

***

Legg gjerne igjen spor etter deg i form av spørsmål, kommentarer, forslag, rettelser, kritikk, tvil, tilleggsopplysninger...... - Eller bare en liten hilsen! :)

Back to school...

Ettersom det er 17 år siden jeg var i Chile sist, og også en del år siden jeg avla min siste spanskeksamen, så har jeg valgt å ta et forberedende språkkurs nå før jeg starter mine studier ved La Universidad de Chile. Kurset er i form av intensiv gruppeundervisning og består av én del grammatikk og én del konversasjon. Til tross for at nivået er varierende og at de fleste elevene er rundt videregående skole-alder, i motsetning til meg som altså har rukket å bli 35 år, så føler jeg absolutt at jeg har mye igjen for å delta på dette kurset.

Først og fremst får jeg praktisert spansken og kommet litt på gli. Det var absolutt nødvendig - det var litt stotring i starten. Heldigvis kom jeg ganske raskt inn i tralten, så nå flyter språket greit. Det var heller ikke så dumt med litt terping på grammatikk! Må innrømme at en del hadde gått i glemmeboka!

I tillegg til det språklige utbytte, har jeg kulturelt og interessemessig utbytte av konversasjonstimene. Samtaleemnene er varierte og det er ofte aktuelle saker av forskjellig karakter som diskuteres - nyheter og hendelser, kulturelle rariteter og motsetninger, musikk, politikk, litteratur, samfunnsspørsmål osv. Til tross for at man ikke kommer inn i de dypeste diskusjonene, så er dette gode muligheter for å stille spørsmål til ting jeg selv har lagt merke til etter den første tiden her, samtidig som de funker som en slags innfallsport til interessante emner jeg ønsker å lære mer om.

Denne uka har vi blant annet vært innom en tekst av Eduardo Galeano, en journalist og forfatter fra Uruguay som jeg kjenner til fra før. Han har blant annet har skrevet boka Latin-Amerikas åpne årer. Teksten heter Los Nadies og handler om de mindre heldige av oss - de som av forskjellige årsaker er tvunget til å leve på siden av våre samfunn av rikdom og muligheter. Klippet er på spansk, men det er verdt å se uansett om dere forstår spansk eller ikke. Originaltekst og engelsk oversettelse under.

****************

Los Nadies

Sueñan las pulgas con comprarse un perro y sueñan los nadies con salir de pobres, que algún mágico día llueva de pronto la buena suerte, que llueva a cántaros la buena suerte; pero la buena suerte no llueve ayer, ni hoy, ni mañana, ni nunca, ni en lloviznita cae del cielo la buena suerte, por mucho que los nadies la llamen y aunque les pique la mano izquierda, o se levanten con el pié derecho, o empiecen el año cambiando de escoba.

Los nadies: los hijos de los nadies, los dueños de nada.

Los nadies: los ningunos, los ninguneados, corriendo la liebre, muriendo la vida, jodidos, rejodidos:

Que no son, aunque sean.

Que no hablan idiomas, sino dialectos.

Que no profesan religiones, sino supersticiones.

Que no hacen arte, sino artesanía.

Que no practican cultura, sino folklore.

Que no son seres humanos, sino recursos humanos.

Que no tienen cara, sino brazos.

Que no tienen nombre, sino número.

Que no figuran en la historia universal, sino en la crónica roja de la prensa local.

Los nadies, que cuestan menos que la bala que los mata.

The Nobodies

Fleas dream of buying a dog, and the nobodies dream of coming out of poverty, that one magic day good luck will suddenly come raining down, that good luck will rain down by the buckets, but good luck doesn’t rain yesterday, nor today, nor tomorrow, nor never, not even in sprinklings does good luck fall from heaven, no matter how much the nobodies scratch their left hand, or stand up with the right foot, or begin the year by changing brooms.

The nobodies, the sons of nobodies, the owners of nothing.

The nobodies, the no ones, the nobodied, chasing the hare, dying of life, screwed, rescrewed:

That are not, even though they are.

That speak not language, but dialects.

That profess not religions, but superstitions.

That make not art, but crafts.

That practice not culture, but folklore.

That are not human beings, but human resources.

That have no face, but arms.

That have no name, but a number.

That figure not in universal history, but in the red pages of the local press.

The nobodies, that are worth less than the bullet which slays them.

****************

Legg gjerne igjen en kommentar etter at du har lest innlegget. Spørsmål, kommentarer og forslag tas imot med takk! :)

Puro Chile con su cielo azulado...

Four weeks down - (almost) five months to go!!!

Våre første fire uker i Santiago de Chile er unnagjort! Tida har gått fort, men vi har jammen fylt ukene ganske bra! Vi har fått på plass mye av det praktiske, vi har allerede fått gjort oss litt kjent i deler av byen og vi har sett og opplevd mye!

Santiago en kveld i juli 2012

Santiago er en stor storby! Den har et innbyggertall høyere enn det hele Norge har - over 5 millioner. Byen består av 32 bydeler - vi har foreløpig gjort oss litt kjent i 6 av dem. Bydelene står i forhold til størrelsen på byen idet at de er så svære. Det er store avstander å gå, men offentlig transport fungerer ok. T-banenettet er godt utbygget, "det går alltid et tog" og de er i tilsynelatende god stand, men det er utrolig mye mennesker til tider. En kompis fortalte han ufrivillig hadde blitt "gått av banen" på grunn av de store menneskemengdene. Man risikerer å bare henge fast blant mengden og bli med der folk rundt en skal av!

T-banenettet dekker naturlig nok ikke hele byen. Utenfor t-banenettet kan man for eksempel ta buss - micro. Her ser man en helt annen standard enn det er på t-banen. Bussene er gamle og i dårlig stand, de kommer når de kommer (og ikke når de ikke kommer), noen av sjåførene kjører som om bussen skulle være knabba og man føler seg ikke alltid helt trygg - for eksempel når dørene holdes på vid gap mellom holdeplassene. Det gjelder å holde seg fast og ha en viss avstand til dørene! Men standarden er varierende - noen av bussene er i helt grei stand. 

Det er et billettsystem for busser og t-bane som går ut på at man er nødt til å ha et oppladbart magnetisk billettkort (Bip!) for å ta buss og bane - det er ikke mulighet for å bruke penger i det hele tatt - og det er overgang mellom buss og bane og mellom de forskjellige linjene og rutene. Denne ordningen funker ganske bra... Bortsett fra når man er litt svimete og glemmer å passe på at saldoen er høy nok til at du kommer deg dit du skal. Foruten på alle t-banestasjoner, er det litt få utsalgssteder for kjøp og lading av kort - og har du først gått på bussen, så vil du gjerne få gå på og komme deg dit du skal :/

Et alternativ til buss er colectivo. Det er kollektivdrosjer, som regel personbiler, som kjører faste ruter og der man betaler som på en buss etter hvor langt man skal. Kollektivdrosjetilbudet har jeg ikke hatt behov for å benytte meg av enda, men det skal være et godt tilbud blant annet for de som skal litt i utkanten av storbysentrumet.

Taxier er det drøssevis av i Santiago og det er billig å benytte seg av dem. 

Jeg legger stadig merke til kulturelle motsetninger og forskjeller, som regel gjør jeg det når jeg er ute og reiser, - vanlige dagligdagse ting som man ikke tenker over, men som man blir satt ut av, eller stopper opp ved når de ikke funker som forventet. Noen av dem får meg til å trekke på smilebåndet - andre har potensiale til å bli uforglemmelige godhistorier. Man er så vant til det vante og tankemønsteret er så satt - det er godt å bli vekket innimellom!!

Når det gjelder taxier veit de fleste av oss hvordan situasjonen er i Norge; det er dyrt, de fleste av oss tar oss råd til å ta taxi når vi har veldig dårlig tid, ved spesielle anledninger, når vi skal hjem utenom kollektivtilbudets kjernetid osv. Og vi er ikke fremmede for tanken på at det kan oppstå kø på taxiholdeplassene i storbyene nattestid (- med alt det kan føre med seg).

Etter et par dager i Santiago, en kveld vi var ute og ruslet i sentrum sammen med min chilenske venninne, Nat (vertsfamilielillesøster fra jeg var utvekslingsstudent i Chile i 1995), la jeg merke til en lang kø på fortauet. Jeg lurte på hva disse menneskene sto og ventet på siden jeg ikke så noe spesielt i begynnelsen av køen og forsøkte meg på å foreslå at de ventet på taxi.. He he... Nat holdt på å le seg i hjel. Hun synes hun så det.. At folk sto i kø og venta på taxi!! HAHAHAHA!! :D Å nei du, det er så mange taxier i Santiago at man står aldri i kø. Man trenger ikke engang å lete etter en hvis man er i en noenlunde trafikkert gate. Det holder å tenke at man vil ta en taxi, så er det en der!

Menneskene i denne køen ventet altså på colectivo og det er ikke det minste absurd ;)

Forøvrig er det utrolig mye privat biltrafikk i byen. Smoggen henger ofte tjukk over byen.

Vår midlertidige bopæl hos venner i Ñuñoa

Den første tiden har vi bodd hos gode venner fra forrige gang jeg var i Chile, i huset til vertsfamiliebroren som var på reise akkurat samtidig med våre første uker. Det hjalp oss veldig å ha et sted å bo mens vi fikk orientert oss litt og mens jeg lette etter en leilighet vi kunne leie for resten av oppholdet, ordnet med alt mulig praktisk; skole til barnet, universitetsplass til meg selv og så videre.

Nå har Amalie gått på skole i tre uker, studieplassen min er ordnet og vi er på plass i egen leilighet. Så nå venter vi på sommeren så vi kan ta i bruk svømmebassenget utafor her...

Septiembre, dulce septiembre...

Mapuche utafor Centro de Exposición de Arte Indígena,
Santa Lucía,  Santiago

Jeg vil gjerne at du som leser bloggen legger igjen spor etter deg! En kommentar, et spørsmål eller en hilsen er svært velkommen!