Madrid! ... Og El Parque del Retiro!

I forbindelse med min 29-årsdag for litt siden, bevilget jeg meg selv en aldri så kort langhelg til Madrid sammen med to venninner. Jeg hadde vært i Madrid én gang før, men når det går 18 år (!!!) før man vender tilbake til en storby, så er man ofte som en førstereiser å regne. Så også i dette tilfellet... Hva visste vel jeg om hva denne kulturelle og, i de fleste betydninger, rike byen hadde å tilby da jeg var 17!? (Jeg husket bare togstasjonen, men håper for gudenes skyld at jeg opplevde noe mer!)

Madrid er virkelig en by som aldri sover! Fra tidlig morgen til langt på natt syder denne byen av folk fra alle lag og i alle aldre. Sentrum er kompakt og med gode sko kan man greit bevege seg rundt til fots. T-banenettet er godt utbygd og tilbudet er bra. Du kommer deg til og fra flyplassen Barajas med t-bane. Det finnes forskjellige typer billetter - blant annet flere dagers turistpass, som kan være en grei investering hvis man ikke ønsker å traske for mye.

Det finnes en moderne og komfortabel hoppe av og på-turistbuss i to linjer som tar deg rundt hele byen. Audioguide på mange språk via øreplugger. Denne bussturen gir deg raskt overblikk over hva som er verdt å besøke og hva du eventuelt vil tilbake til.

Vi valgte å bo i bydelen La Latina som er Madrids eldste bydel. Vårt hotell lå rett over et diskotek, og ble litt i overkant støyete nattestid, men også forøvrig er denne bydelen kjent for sitt natteliv. På dagtid var er flere markeder i La Latina som kan være verdt å få med seg for morgenfugler som klarer å stå opp før kl 9 :) - blant annet El Rastro (stort loppemarked hver søndag).


Tapas er et must, men Madrid har også mye annen god mat å tilby! Det lønner seg å orientere seg litt på forhånd når det gjelder restauranter man bør besøke og retter man bør teste ut, men det gikk riktig så fint å gjøre det omvendte også. Vi snublet tilfeldig over fantastiske spisesteder opptil flere ganger!

Når det gjelder museer og arkitektur er det mye å velge i, blant annet El Museo Reina Sofia, Museo del Prado og El Palacio Real. Sistnevnte (det kongelige slottet) er en stor, herskapelig og vakker bygning, men livet på plassen utenfor var vel så tiltalende som en omvisnig inne. Gateteater, musikere og masse mennesker og liv!

El Parque del Retiro er uansett det beste av det beste, toppen av kransekaka og rosinen i pølsa på en gang! Jeg tror nesten at jeg kunne tilbragt hele langhelga i denne parken - og jeg tror ikke det bare er fordi jeg er sliten og bittelitt lat! ;) Parken ligger nær togstasjonen og akkurat i grensen av sentrumsområdet i Madrid. Det er en stor og fantastisk flott park med skulpturer, monumenter, vegetasjon, et vann der man kan leie båt og ro rundt. Parken er arena for diverse kulturbegivenheter - det er kafeer der inne, gjøglere, musikere, artister av alle slag. Neste gang jeg er i Madrid skal jeg definitivt legge inn minst én hel dag i El Parque del Retiro!

Her er lenker til Wikipedias info om La Latina og om Madrid:
http://en.wikipedia.org/wiki/Barrio_de_La_Latina_(Madrid)
http://en.wikipedia.org/wiki/Madrid

(Dette innlegget er et nyspikka resultat av en gammel kladd. Gammelt nytt altså, men shit - det kunne ikke ligge slik. Det var altså høsten 2011 jeg var en svipp i Madrid ;))

Løp og les! - Mofongo!

Mofongo er ferdiglest - og kan sterkt anbefales! Drømmehjerte er fortsatt min Cecilia Samartin-favoritt, men denne ligger ikke så langt etter. Boka er underholdende, om enn veldig så trist til tider, og lettlest. Man blir lett "hekta" og klarer ikke å legge den fra seg.

Kort fortalt, handler boka om Sebastian på 10 år og hans familie som er av puertoricansk herkomst og som bor i USA. Sebastian har en hjertefeil og kan ikke spille fotball sammen med de andre barna. Sebastians familie er splittet, og matlaging står sentralt i bestemoren Lolas forsøk pã å samle familien igjen. Lola vil gjennom tradisjonell puertoricansk mat, og ved å samle familien rundt matbordet, minne familien om hvor viktig tilhørighet, samhold og røtter er.

Jeg har lest noen anmeldelser av boka, og ser at Samartin blant annet blir kritisert for å gi ut en egen oppskriftsbok "i samme slengen" med oppskrifter fra romanen. Jeg ser pengemaskinkritikken, men har faktisk hatt, og vil ha, nesten like stor glede av kokeboka som av romanen. Jeg er ikke noen god kokk, men fikk skikkelig kokkeleringslyst av romanen, og da var det kjekt å ha oppskriftene. Også forlenger kokeboka leseopplevelsen, men er altså ingen nødvendighet for å ha glede av romanen.

Noen mener også at språket er for overdådig og pompøst. Det er vanskelig å bedømme om det ligger i oversettelsen eller hos forfatteren. Det kan være vanskelig å finne presise og gode oversettelser av ord og uttrykk både fra engelsk og spansk (Cecilia Samartin er av cubansk herkomst, men har bodd i USA hele livet og skriver på engelsk), på norsk. Ganske vanlige uttrykk blir lett overdådige nãr de blir oversatt til norsk. Men dette er selvfølgelig oversetterens bord i så fall.

Det er også et kulturelt aspekt her som jeg synes man skal ha med i betraktningen.

Jeg skal si meg enig i at romanen i første rekke er underholdningslitteratur. Mofongo er ikke kjempedyp og spekka med litterære virkemidler og finurligheter, men den evnet å få meg oppslukt og til å ende i tankemodus etterpå allikevel :)