For litt siden så jeg den chilenske filmen Violeta se fue a los cielos (2011). Det er en film av Andrés Wood, en chilensk regissør som blant annet har regissert filmen Machuca fra 2004.
Filmen handler om Chiles store folkloresanger og -låtskriver Violeta Parras liv. Violeta, og familien Parra, er svært kjent i Chile og Latin-Amerika. I Norge er hun mest kjent for å ha skrevet sangen Gracias a la vida (Jeg vil takke livet), som har blitt oversatt til svært mange språk og tolket av mange forskjellige artister.
Violeta Parra ble født inn i en musikalsk familie på landsbygda sør i Chile i 1917. Mora hennes var Mapucheindianer. Violeta lærte tidlig å spille gitar og opptrådte sammen med familien på forskjellige tilstelninger, barer osv. Som voksen reiste hun rundt på landsbygda og samlet inn sanger og musikk som antagelig ellers ville gå tapt og som er sett på som en svært verdifull del av den nasjonale kulturarven.
Violeta Parra giftet seg to ganger og fikk fire barn, men hun fant seg aldri til rette som morsfigur eller i husmorrollen. I tillegg til å være sanger og låtskriver, var hun skulptør, tekstilkunstner og maler blant annet. Hun foretok flere lengre reiser i Europa, hun bodde blant annet en tid i Paris, - spilte inn musikk der, gjorde konserter og holdt utstillinger.
Violeta Parra begikk selvmord i 1967, 49 år gammel. Selvmordet er sett i sammenheng med en depresjon hun opplevde etter skuffende mottakelse fra det chilenske publikum og etter bruddet med den sveitsiske antropologen og musikeren Gilbert Favre, som hun hadde hatt et forhold til i noen år. Sangen Gracias a la vida ble skrevet bare ett år før selvmordet. Noen mener dette er ironisk og motsigende, med tanke på tekstens budskap om takknemlighet overfor livet, andre igjen mener å se klare tegn på depresjon og triste tanker i teksten.
Jeg visste ikke så mye om Violeta Parras liv før jeg så denne filmen og jeg veit ikke hvor tro filmen egentlig er mot virkeligheten - jeg satser på det beste ;) Filmen gjorde uansett svært stort inntrykk på meg! Mye av det skyldes garantert hovedrolleinnehaveren, Francisca Gavilán. Hun gjør et praktstykke av en tolkning! Det at filmen handler om en såpass "stor" personlighet som Violeta Parra gjorde også sitt. Stemningen i meg var litt høytidelig på et vis og jeg følte meg priviligert som fikk "ta del i" selveste Violetas liv.
Filmen evnet å sette meg fullstendig ut til tider! Violeta Parra levde et dramatisk liv med mange sjelsettende hendelser, litt rock 'n rollaktig - og da filmen var ferdig var jeg "en otra" som man sier - egentlig tom og full av inntrykk på én og samme tid. Jeg var full av beundring, men samtidig fly forbanna på denne dama!... Vi er venner igjen nå! :)
Det er bare et fåtall filmer som evner å gjøre inntrykk på meg og fange meg på denne måten! Jeg tror regissør Andrés Wood også skal ha sin del av æren.
Filmen anbefales sterkt, så hvis dere får mulighet til å se den...! Den finnes sikkert der ute i verdsveven med engelsk tekst. Les litt om Violeta Parra på forhånd, og hør litt av musikken, så tror jeg opplevelsen blir enda bedre.
