Victor Jara

Det har kommet meg for øre - via Twitter, fra Ana Tijoux (!) som jeg har skrevet om på bloggen tidligere (Twitter er fantastisk, og surrealistisk) - at Victor Jara ville hatt bursdag i dag. Han var født på denne dag i 1932.

Foto: http://www.rock.com.ar

Victor Jara var en chilensk visesanger, poet og politisk aktivist. Han ble tatt til fange av militære styrker kort tid etter statskuppet i 1973 og torturert og drept på en stadion i Santiago. Du har kanskje hørt sangen Victor Jara av Lillebjørn Nilsen?

Jeg husker den ble spilt for oss på skolen. Den må ha gjort inntrykk for jeg har aldri glemt den siden.

Her er en sang av Victor Jara selv. Jeg ble introdusert for denne sangen på spanskkurset jeg tok for litt siden. Te recuerdo Amanda.

Victor Jara var inspirert av chilensk folklore og Violeta Parra blant andre. Selv inspirerte han flere skandinaviske visesangere på 70-tallet, som nevnte Lillebjørn og Cornelis Wreesvijk.

Hvil i fred, Victor Jara!




Legg gjerne igjen et spor etter deg i form av en kommentar! Ros, ris, spørsmål, rettelser, forslag, kommentarer tas imot med takk!

Valparaíso II

Sangen og bildeserien under kunne strengt tatt vært med i forrige blogginnlegg, men jeg blei tipset om den litt for seint. Dessuten var det nok av bilder der. Så da får den sin egne bloggpost - og det fortjener den!

Det er rart å se disse bildene nå som vi nettopp har vært i Valparaíso. Vi var på mange av stedene som vises, og stemningen er så godt fanget i sang og bilder!

Sangen Valparaíso er skrevet og sunget av den chilenske poeten, trubaduren og essayisten Osvaldo "Gitano" Rodriguez, født i Valparaíso i 1943. Han flyktet til Europa under Pinochet's diktatur og bodde der i mange år. Han reiste senere tilbake til Valparaíso, men levde den siste tiden av sitt liv i Europa og døde i Italia i 1996.

***

Legg gjerne igjen et spor etter deg i form av en kommentar! Ros, ris, spørsmål, rettelser, forslag, kommentarer tas imot med takk!

Valparaíso

Del av Valparaíso, hav, himmel og båt sett fra Viña del mar.

Etter i overkant av to måneder i Santiago, var det på tide å bevege seg ut av storbyen! Santiago ligger i innlandet, det er mye biltrafikk og stor luftforurensing her. Dessuten, jeg er en "kystens jinte" - jeg er fra en halvøy, vant til å ha sjø rundt meg, være en kort spasertur unna vannet, pendle med båt til jobb/studier. Jeg var dog ikke klar over hvor mye jeg savnet sjøen før jeg så den igjen! Den friske lufta, vinden, lukten av saltvann, båter - jeg var i himmelen!

Valparaíso er, og har i mange år vært, én av Chiles viktigste havnebyer. Mang en sjømann, deriblant mange norske, har vært i havn her. Også i dag er shipping og båt- og havneindustri byens viktigste næringskilder. I tillegg til turismen!

Under vår miniferie i Valparaíso bodde vi på et hostel i gamlebyen, nær én av de karakteristiske heisene - på Cerro Artillería. Det var et gammelt hus av den gamle tradisjonelle typen, av tre, med vinduer med sprosser, tregulv osv., og vi hadde utsikt over havna og byen. Arbeidet på havna pågikk i ett, det var en dur som holdt på om kvelden, natta, morgenen og hele dagen - konstant. Men har du savna sjøen, så har du det, så jeg var slettes ikke plaget av dette som minnet meg om hvor jeg befant meg.

Hostellet vi bodde på.

Utsikt fra hostellet, arkitektur og heisen på Cerro Artillería.

Som besøkende er det mye å se i Valparaíso. Det er greit å være vant til, og å like, å gå når du er i Valpo. Og gjerne ikke ha noe imot oppoverbakker og trapper. Det er mange fjell å bestige - heisene kan hjelpe deg delvis i noen av dem, men litt beinkraft må til. Det går bilveier oppover i fjellene også, så man kan ta buss, taxi og colectivo, men vi gikk som regel litt på måfå og da var det kjekkest å gå ved hjelp av egne bein.

Bilder fra Cerro Concepción.

Oppe i fjellene, langs veiene og i områdene der heisene stopper, kan man finne små og interessante kafeer og butikker, restauranter, utsiktspunkt, street art og andre kunstuttrykk blant annet. I begynnelsen av 1990-årene ble kjente chilenske kjente personligheter invitert til å lage veggmalerier etter eget hode i et område i Valparaíso. Dette ble til Museo a cielo abierto, et friluftsmuseum der du kan gå en rute i trange gater og smug og se på veggmaleriene. Mange av maleriene er dessverre ødelagt av tagging.

Ett av maleriene i Museo a cielo abierto, laget av maleren Roberto Matta.

Street art i Valparaíso.

Pablo Neruda (1904-1973), en av Chiles største diktere, hadde hus i Valparaíso. Dette huset er gjort om til museum. For et vakkert hus, for en beliggenhet, for en utsikt og for en artig kar han må ha vært! Huset går over 5 etasjer og er helt seregent innredet. Utsikten er fantastisk fra alle etasjene, det var mange vinduer i alle, men øverste etasje var... - utrolig! Her hadde Neruda arbeidsrommet sitt med skrivebord blant annet. Neruda mente man måtte passe på å fortsette å leke selv når man var voksen og dette hadde han med seg i innredningen av husene sine. I sitt hus i Valpo hadde han blant annet en karusellhest stående i stua. Det var et eget barrom i huset og det var et toalett med en svært så luftig dør. (Det var dessverre ikke lov til å ta bilder inne i huset, og jeg er svært lovlydig :P)

Vi fikk oss også en aldri så liten rundtur i båt. Det var herlig! Tett, men herlig ;) Det var en litt amatørmessig guidet tur i strålende solskinn og vi fikk blant annet se sjøløver på nært hold, noen fugler som liknet pingviner og pelikaner.

Blomsterklokka i Viña del mar.

Byen Viña del Mar ligger rett ved siden av Valparaíso. Denne er også ganske kjent, men den har ikke det typiske havnebypreget med store båter og shipping som Valpo har. Jeg husket fra forrige gang jeg var i Chile at disse byen lå nærme hverandre, men de ligger faktisk helt klistra inntil hverandre. De kunne nesten regnes som bydeler i én og samme by.

Viña synes på en måte som Valpos vellykkete storebror. Eller rike onkel kanskje... Viña er ren og pen, med fine plasser, parker, fine hoteller, eget casino, lang strandlinje, flotte restauranter. Valpo er mer skitten, mye av arkitekturen er eldre og falleferdig, det lukter vondt mange steder, havna er full av svære tankskip, bryggene har lassevis med containere. Men det er til gjengjeld Valparaíso som har sjarmen, heisene som står på Unescos liste over verdens kulturarv, trehusene i fine farger som trer fram i dalene, svunne tiders historie "i veggene" fra kontakt med all verdens folk, der sjømenn fra alle verdens hjørner var i havn. Det er her en sliten kar kom over gata mot meg og sa "Jag har inga pengar" på kav svensk. Det er Valparaíso som har Trolebus'ene, gamle busser som går ved hjelp av strømledninger. Valparaíso har sjel!

Trolebus i Valparaísos gater.

Det skal sies at vi var i Valparaíso i 3 dager - vi bodde og oppholdt oss mest i og rundt gamlebyen - og vi var bare noen timer i Viña del mar. Man gjør ikke en by, eller to, på så kort tid. Det er mye jeg ikke har sett av dem. Kanskje vi mitt inntrykk endres etter neste besøk. For det blir garantert flere!

***

Legg gjerne igjen et spor etter deg i form av en kommentar! Ros, ris, spørsmål, rettelser, forslag, kommentarer tas imot med takk!

Violeta se fue a los cielos

For litt siden så jeg den chilenske filmen Violeta se fue a los cielos (2011). Det er en film av Andrés Wood, en chilensk regissør som blant annet har regissert filmen Machuca fra 2004.

Filmen handler om Chiles store folkloresanger og -låtskriver Violeta Parras liv. Violeta, og familien Parra, er svært kjent i Chile og Latin-Amerika. I Norge er hun mest kjent for å ha skrevet sangen Gracias a la vida (Jeg vil takke livet), som har blitt oversatt til svært mange språk og tolket av mange forskjellige artister.

Violeta Parra ble født inn i en musikalsk familie på landsbygda sør i Chile i 1917. Mora hennes var Mapucheindianer. Violeta lærte tidlig å spille gitar og opptrådte sammen med familien på forskjellige tilstelninger, barer osv. Som voksen reiste hun rundt på landsbygda og samlet inn sanger og musikk som antagelig ellers ville gå tapt og som er sett på som en svært verdifull del av den nasjonale kulturarven.

Violeta Parra giftet seg to ganger og fikk fire barn, men hun fant seg aldri til rette som morsfigur eller i husmorrollen. I tillegg til å være sanger og låtskriver, var hun skulptør, tekstilkunstner og maler blant annet. Hun foretok flere lengre reiser i Europa, hun bodde blant annet en tid i Paris, - spilte inn musikk der, gjorde konserter og holdt utstillinger.

Violeta Parra begikk selvmord i 1967, 49 år gammel. Selvmordet er sett i sammenheng med en depresjon hun opplevde etter skuffende mottakelse fra det chilenske publikum og etter bruddet med den sveitsiske antropologen og musikeren Gilbert Favre, som hun hadde hatt et forhold til i noen år. Sangen Gracias a la vida ble skrevet bare ett år før selvmordet. Noen mener dette er ironisk og motsigende, med tanke på tekstens budskap om takknemlighet overfor livet, andre igjen mener å se klare tegn på depresjon og triste tanker i teksten.

Jeg visste ikke så mye om Violeta Parras liv før jeg så denne filmen og jeg veit ikke hvor tro filmen egentlig er mot virkeligheten - jeg satser på det beste ;) Filmen gjorde uansett svært stort inntrykk på meg! Mye av det skyldes garantert hovedrolleinnehaveren, Francisca Gavilán. Hun gjør et praktstykke av en tolkning! Det at filmen handler om en såpass "stor" personlighet som Violeta Parra gjorde også sitt. Stemningen i meg var litt høytidelig på et vis og jeg følte meg priviligert som fikk "ta del i" selveste Violetas liv.

Filmen evnet å sette meg fullstendig ut til tider! Violeta Parra levde et dramatisk liv med mange sjelsettende hendelser, litt rock 'n rollaktig - og da filmen var ferdig var jeg "en otra" som man sier - egentlig tom og full av inntrykk på én og samme tid. Jeg var full av beundring, men samtidig fly forbanna på denne dama!

... Vi er venner igjen nå! :)

Det er bare et fåtall filmer som evner å gjøre inntrykk på meg og fange meg på denne måten! Jeg tror regissør Andrés Wood også skal ha sin del av æren.

Filmen anbefales sterkt, så hvis dere får mulighet til å se den...! Den finnes sikkert der ute i verdsveven med engelsk tekst. Les litt om Violeta Parra på forhånd, og hør litt av musikken, så tror jeg opplevelsen blir enda bedre.

***

Legg gjerne igjen en kommentar til blogginnlegget. Tips, tanker, ris, ros, forslag og meninger tas imot med takk!

Studentdemonstrasjoner - og Ana Tijoux

Studentdemonstrasjonstog, tomas (protesterende elever inntar skolene og nekter andre elever, lærere og andre adgang til skolen - disse kan vare i lange tider!) og streiker, har vært del av nyhetsbildet og vært godt synlig i gatene i Santiago siden jeg kom hit i juli. Gjennom nyhetene, samtaletimer på spanskkurset jeg har tatt og gjennom venner her, har jeg forstått en del av hva konfliktene og protestene dreier seg om.

Studentdemonstrasjonene er en stor og viktig sak som ikke ser ut til å kunne bli løst så lett. Ikke engang om det var slik at den politiske viljen var der, ville det være lett og snu opp/ned på et system som er så omfattende og som har fungert på denne måten i så mange år som det utdanningssystemet her har.

Det chilenske skolesystemet ble gjort privat under Pinochet's diktatur, 1973-1990, og Staten fikk etterhvert en helt marginal rolle i landets utdanningssystem - det meste ble overlatt til det private. Inntil dette skjedde, hadde Staten hatt ansvaret for utdanning - skoler og universiteter var offentlige og generelt lettere tilgjengelig for folk.

Protestuttrykk ved en skole i bydelen Providencia i Santiago.  Til høyre en plakat med tekst av en av Chiles store låtskrivere og sangerinner, Violeta Parra.

Det som regnes som det første store studentopprøret, La Revolución Pingüina, fant sted i 2006. Navnet kommer fra elevenes pingvinaktige uniform. Dette var massive demonstrasjoner blant grunnskoleelever som krevde endringer i skolesystemet, blant annet fjerning av Ley Orgánica Constitucional de Enseñanza, loven, innført av Pinochet dager før diktaturets slutt, som delegerer utdanningsansvaret til private instanser, og til kommunene, og som etterlater til Staten kun det å ha ansvaret for kontroll og beskyttelse.

I de senere årene har demonstrasjonene spredd seg til høyere utdanningsinstitusjoner og omfatter nå både grunnskoler og universiteter.

Plakat utenfor skole i bydelen Providencia i Santiago. Teksten spiller på en sang av Victor Jara. Langvarige tomas kan føre til at elever må gå skoleår om igjen eller at de blir utvist fra skolen.

Demonstrasjonsmåtene er flere. Fra 2011 og til dags dato har det med ujevne mellomrom blitt arrangert demonstrasjoner og protester, noen omsøkte og tillatte, andre av mer "opptøyersk" karakter. Demonstrasjonstogene er noen ganger preget av kunstuttrykk, farger og kultur, andre ganger rapporteres det om vold, hærverk og harde sammenstøt med politi. Elevenes og studentenes krav er mange; lik rett til utdanning, gratis grunnskoler, bedre kvalitet på utdanningen og så videre.

For å få til disse endringene, er man nødt til å endre hele utdanningssystemet. I dag er situasjonen slik at du må komme fra en familie med svært god økonomi for å ha mulighet til å ta en utdanning ved de beste skolene og universitetene. Selv de offentlige universitetene, som Universidad de Chile, er dyre.

Ana Tijoux er en chilensk-fransk sanger og låtskriver. Hun vokste opp i Frankrike med sine chilenske foreldre som flyktet dit under Pinochet's diktatur. Etter gjeninnføringen av demokratiet i Chile, reiste hun tilbake til fedrelandet. Hun spilte tidligere blant annet i den chilenske rapgruppa Makiza. Senere har hun gått solo, og noen mener sjangeren heller mer mot Latin pop, noen sier Hip hop - jeg sier bare: Lytt! 

Hun har hatt en låt, 1977, med i TV-serien Breaking Bad og én med i musikken til FIFA 2011, det ryktes om at vokalisten i Radiohead har anbefalt hennes musikk ved en anledning. Just check her out!

Ana Tijoux ble inspirert til å skrive låta Shock gjennom studentdemonstrasjonene i 2011, noe musikkvideoen vitner om. Her er den:

Resumen en castellano

He escrito aquí sobre las demonstraciones estudiantiles en Chile; acontecimientos importantes, antecedentes, pretensiones etc. Además presento a Ana Tijoux y su canción Shock.