Studentdemonstrasjoner - og Ana Tijoux

Studentdemonstrasjonstog, tomas (protesterende elever inntar skolene og nekter andre elever, lærere og andre adgang til skolen - disse kan vare i lange tider!) og streiker, har vært del av nyhetsbildet og vært godt synlig i gatene i Santiago siden jeg kom hit i juli. Gjennom nyhetene, samtaletimer på spanskkurset jeg har tatt og gjennom venner her, har jeg forstått en del av hva konfliktene og protestene dreier seg om.

Studentdemonstrasjonene er en stor og viktig sak som ikke ser ut til å kunne bli løst så lett. Ikke engang om det var slik at den politiske viljen var der, ville det være lett og snu opp/ned på et system som er så omfattende og som har fungert på denne måten i så mange år som det utdanningssystemet her har.

Det chilenske skolesystemet ble gjort privat under Pinochet's diktatur, 1973-1990, og Staten fikk etterhvert en helt marginal rolle i landets utdanningssystem - det meste ble overlatt til det private. Inntil dette skjedde, hadde Staten hatt ansvaret for utdanning - skoler og universiteter var offentlige og generelt lettere tilgjengelig for folk.

Protestuttrykk ved en skole i bydelen Providencia i Santiago.  Til høyre en plakat med tekst av en av Chiles store låtskrivere og sangerinner, Violeta Parra.

Det som regnes som det første store studentopprøret, La Revolución Pingüina, fant sted i 2006. Navnet kommer fra elevenes pingvinaktige uniform. Dette var massive demonstrasjoner blant grunnskoleelever som krevde endringer i skolesystemet, blant annet fjerning av Ley Orgánica Constitucional de Enseñanza, loven, innført av Pinochet dager før diktaturets slutt, som delegerer utdanningsansvaret til private instanser, og til kommunene, og som etterlater til Staten kun det å ha ansvaret for kontroll og beskyttelse.

I de senere årene har demonstrasjonene spredd seg til høyere utdanningsinstitusjoner og omfatter nå både grunnskoler og universiteter.

Plakat utenfor skole i bydelen Providencia i Santiago. Teksten spiller på en sang av Victor Jara. Langvarige tomas kan føre til at elever må gå skoleår om igjen eller at de blir utvist fra skolen.

Demonstrasjonsmåtene er flere. Fra 2011 og til dags dato har det med ujevne mellomrom blitt arrangert demonstrasjoner og protester, noen omsøkte og tillatte, andre av mer "opptøyersk" karakter. Demonstrasjonstogene er noen ganger preget av kunstuttrykk, farger og kultur, andre ganger rapporteres det om vold, hærverk og harde sammenstøt med politi. Elevenes og studentenes krav er mange; lik rett til utdanning, gratis grunnskoler, bedre kvalitet på utdanningen og så videre.

For å få til disse endringene, er man nødt til å endre hele utdanningssystemet. I dag er situasjonen slik at du må komme fra en familie med svært god økonomi for å ha mulighet til å ta en utdanning ved de beste skolene og universitetene. Selv de offentlige universitetene, som Universidad de Chile, er dyre.

Ana Tijoux er en chilensk-fransk sanger og låtskriver. Hun vokste opp i Frankrike med sine chilenske foreldre som flyktet dit under Pinochet's diktatur. Etter gjeninnføringen av demokratiet i Chile, reiste hun tilbake til fedrelandet. Hun spilte tidligere blant annet i den chilenske rapgruppa Makiza. Senere har hun gått solo, og noen mener sjangeren heller mer mot Latin pop, noen sier Hip hop - jeg sier bare: Lytt! 

Hun har hatt en låt, 1977, med i TV-serien Breaking Bad og én med i musikken til FIFA 2011, det ryktes om at vokalisten i Radiohead har anbefalt hennes musikk ved en anledning. Just check her out!

Ana Tijoux ble inspirert til å skrive låta Shock gjennom studentdemonstrasjonene i 2011, noe musikkvideoen vitner om. Her er den:

Resumen en castellano

He escrito aquí sobre las demonstraciones estudiantiles en Chile; acontecimientos importantes, antecedentes, pretensiones etc. Además presento a Ana Tijoux y su canción Shock. 

Den bittelille verden

Verden blir stadig mindre og den famøse globaliseringen gjør at man finner mange av de samme kulturelle fenomenene og uttrykkene hvor enn man reiser. Litt kjipt, men det kan også være litt morsomt å se hvordan konsepter er endret for "å passe inn". På TV ser man lokale varianter av samme tv-konsept som man er kjent med hjemme. I Chile har de ikke Farmen, men Amazonas, vi finner ekstremvarianten av God kveld, Norge i Primer Plano. I sistnevnte program kunne man forrige fredag kveld høre om en eksfotballspiller som hadde bedratt den gravide kona si, en tidligere Playboymodell! Den bedratte var invitert i studio og de snakket i vidt og bredt om det som hadde skjedd, hva hun føler, hva hun skal gjøre, prøvde å finne ut hvor bedrageren befant seg den samme kvelden, hadde intervjuet dama han hadde tilsynelatende hadde et forhold til... osv.
Sa jeg ekstremvariant? Dette er skandale-TV på høyt plan - God kveld, Norge har mye å lære! Eller kanskje ikke..? ;)

Las telenovelas synes å være en spesiell særlatinamerikansk greie, selv om det finnes tv-serier i mange land i verden. De er utrolig populære! De er en art av såpeserier, der handlingen er romantisk, noe ensformige, full av intriger og de varer i noen måneder før de blir erstattet av neste. I Chile lages det bare et par telenovelas i året, mens blant andre Mexico og Brasil er storprodusenter og "-forbrukere" av sorten. Kabel-tv og "denne bittelille verden" har gjort spredningen av disse serier i Latin-Amerika stor. "Det er alltid en telenovela man kan begynne å følge med på!"

Når det gjelder musikk, så kommer selvfølgelig den samme mainstream-musikken hit som hjemme. På radio hører man samme engelskspråklig pop-musikk, Lady Gaga er på vei til Santiago for å holde konsert, en av de første dagen i Santiago så jeg en poster langs veien med et ansikt jeg var sikker på at jeg hadde sett før. Det var en konsertreklameplakat for Morten Harket! A-ha var store her i de glade 80-åra, men jeg visste ikke at Morten Harket hadde grepet om chilenerne 20 - 30 år etterpå.

Noe av det morsomste ved å reise er å søke de lokale kulturuttrykkene. Gjennom disse får man innblikk i kultur, språk, aktuelle samfunnsspørsmål, vite noe om hva som opptar folk osv. Det er mye å hente og en veldig morsom måte å lære på!

Blant de kulturelle uttrykkene er musikk noe av det jeg setter høyest og som jeg synes det er kulest å orientere meg litt innafor. Både den musikken som er særegen for Chile og den som er felles for Latin-Amerika. Forrige gang jeg var i Chile, og i Perú der jeg var i 1997, stod blant andre disse høyt i kurs;

*Los Prisioneros (chilensk gruppe med storhetstid i 80-åra)
*Los Fabulosos Cadilacs (argentinsk gruppe som fortsatt er pop)
*Shakira (før hun ble kjent i resten verden og mens hun sang på spansk)
*Café Tacuba (meksikansk gruppe med kreizi frontfigur)

Disse gamle favorittene står fortsatt ved lag får jeg si, men ... Det er plass til flere!

Calle 13 er en gruppe fra Puerto Rico bestående av to stebrødre og deres søster. Gruppa ble formet i 2003 og har vunnet mengder av Latin Grammys og også et par Grammys. Sjangeren synes noe udefinerbar; låtene varierer og de blander mange sjangre, rytmer og instrumenter. Hip-hop, rap, folklore, elektronika, reggaeton, salsa, tango, cumbia, jazz, world music...... Den tekstmessige stilen er full av satire, ironi og parodi, noe som gjør at det har blitt trukket parelleller til selveste Eminem.

Her er to låter og videoer så dere kan få et inntrykk av spennet i sjanger og tematikk:

Hva synes du? 

Hvis du ønsker å lese tekstene på engelsk så finnes de her inne på verdensveven, blant annet på Youtube.

***

Legg gjerne igjen spor etter deg i form av spørsmål, kommentarer, forslag, rettelser, kritikk, tvil, tilleggsopplysninger...... - Eller bare en liten hilsen! :)

Back to school...

Ettersom det er 17 år siden jeg var i Chile sist, og også en del år siden jeg avla min siste spanskeksamen, så har jeg valgt å ta et forberedende språkkurs nå før jeg starter mine studier ved La Universidad de Chile. Kurset er i form av intensiv gruppeundervisning og består av én del grammatikk og én del konversasjon. Til tross for at nivået er varierende og at de fleste elevene er rundt videregående skole-alder, i motsetning til meg som altså har rukket å bli 35 år, så føler jeg absolutt at jeg har mye igjen for å delta på dette kurset.

Først og fremst får jeg praktisert spansken og kommet litt på gli. Det var absolutt nødvendig - det var litt stotring i starten. Heldigvis kom jeg ganske raskt inn i tralten, så nå flyter språket greit. Det var heller ikke så dumt med litt terping på grammatikk! Må innrømme at en del hadde gått i glemmeboka!

I tillegg til det språklige utbytte, har jeg kulturelt og interessemessig utbytte av konversasjonstimene. Samtaleemnene er varierte og det er ofte aktuelle saker av forskjellig karakter som diskuteres - nyheter og hendelser, kulturelle rariteter og motsetninger, musikk, politikk, litteratur, samfunnsspørsmål osv. Til tross for at man ikke kommer inn i de dypeste diskusjonene, så er dette gode muligheter for å stille spørsmål til ting jeg selv har lagt merke til etter den første tiden her, samtidig som de funker som en slags innfallsport til interessante emner jeg ønsker å lære mer om.

Denne uka har vi blant annet vært innom en tekst av Eduardo Galeano, en journalist og forfatter fra Uruguay som jeg kjenner til fra før. Han har blant annet har skrevet boka Latin-Amerikas åpne årer. Teksten heter Los Nadies og handler om de mindre heldige av oss - de som av forskjellige årsaker er tvunget til å leve på siden av våre samfunn av rikdom og muligheter. Klippet er på spansk, men det er verdt å se uansett om dere forstår spansk eller ikke. Originaltekst og engelsk oversettelse under.

****************

Los Nadies

Sueñan las pulgas con comprarse un perro y sueñan los nadies con salir de pobres, que algún mágico día llueva de pronto la buena suerte, que llueva a cántaros la buena suerte; pero la buena suerte no llueve ayer, ni hoy, ni mañana, ni nunca, ni en lloviznita cae del cielo la buena suerte, por mucho que los nadies la llamen y aunque les pique la mano izquierda, o se levanten con el pié derecho, o empiecen el año cambiando de escoba.

Los nadies: los hijos de los nadies, los dueños de nada.

Los nadies: los ningunos, los ninguneados, corriendo la liebre, muriendo la vida, jodidos, rejodidos:

Que no son, aunque sean.

Que no hablan idiomas, sino dialectos.

Que no profesan religiones, sino supersticiones.

Que no hacen arte, sino artesanía.

Que no practican cultura, sino folklore.

Que no son seres humanos, sino recursos humanos.

Que no tienen cara, sino brazos.

Que no tienen nombre, sino número.

Que no figuran en la historia universal, sino en la crónica roja de la prensa local.

Los nadies, que cuestan menos que la bala que los mata.

The Nobodies

Fleas dream of buying a dog, and the nobodies dream of coming out of poverty, that one magic day good luck will suddenly come raining down, that good luck will rain down by the buckets, but good luck doesn’t rain yesterday, nor today, nor tomorrow, nor never, not even in sprinklings does good luck fall from heaven, no matter how much the nobodies scratch their left hand, or stand up with the right foot, or begin the year by changing brooms.

The nobodies, the sons of nobodies, the owners of nothing.

The nobodies, the no ones, the nobodied, chasing the hare, dying of life, screwed, rescrewed:

That are not, even though they are.

That speak not language, but dialects.

That profess not religions, but superstitions.

That make not art, but crafts.

That practice not culture, but folklore.

That are not human beings, but human resources.

That have no face, but arms.

That have no name, but a number.

That figure not in universal history, but in the red pages of the local press.

The nobodies, that are worth less than the bullet which slays them.

****************

Legg gjerne igjen en kommentar etter at du har lest innlegget. Spørsmål, kommentarer og forslag tas imot med takk! :)